Å Leve med egen bagasje

Skribent: Camilla Egeberg

Jeg husker godt den dagen jeg tenkte at alt det vonde var bak meg og at resten av livet kom til å bli ren plankekjøring. Jeg var seksten år gammel, satt foran speilet og gråt av glede. Jeg tenkte at livet mitt endelig var bra og at alle problemene endelig var borte. Jeg var overbevist om at dette var svart-hvit, og at når situasjonen rundt meg var ordnet så var livet mitt det også. Det er derfor ikke en overdrivelse å si at slaget i trynet da jeg tilsynelatende uten grunn ble deprimert tidlig i tyveårene var ekstremt smertefullt. Jeg vil også si prosessen var unødvendig lang og utfordrende nettopp fordi jeg ikke var forberedt eller hadde kunnskap om hvordan slike ting henger sammen.  

Jeg fikk fort lære at den bagasjen jeg bar på ikke var av typen du kan sette igjen på flyplassen og aldri se noe mer til. Nei, denne bagasjen var av typen du ser i skrekkfilmer hvor objektet er besatt og dukker opp uansett hvor mye du forsøker å flykte fra det.

Så da er det vel bare én ting du kan gjøre - du kan lære deg å leve i skjønn forening med bagasjen din... eller i alle fall i forening. Du kan slutte å løpe fra den eller dytte den foran deg. Du kan åpne den, studere innholdet og tenke over hva du kan gjøre med alle disse tingene for at reisen din skal bli best mulig. Kanskje du i tillegg er heldig og finner noen skjulte skatter oppi der som kan være verdifulle for deg.

Min bagasje er, som alle andres, fylt med mye rart. Det fine er at etter å ha kikket nervøs og litt nysgjerrig oppi den har jeg fått mer kunnskap om hvordan den påvirker meg. Det er jo en kjent sak at en må innse at en har utfordringer før en kan begynne å jobbe med dem. Bagasjen er der enten jeg vil eller ikke og den kommer alltid til å påvirke meg, nettopp fordi den har vært med på å forme meg og er en del av meg. Det er derfor ikke mye vits i å løpe fra den, men heller åpne den i løpet av reisen og ta en kikk på innholdet.  ​​