Mitt første møte med fosterhjemmet

Skribent: Camilla Egeberg

Jeg flyttet i fosterhjem da jeg var tretten år gammel, like før jeg skulle starte på ungdomsskolen. Den sommeren skulle jeg begynne å leve livet et helt annet sted med helt fremmede mennesker. Det var en merkelig opplevelse, men selve flyttingen gikk slik jeg husker det relativt smertefritt. Jeg pakket masse esker med tingene mine bak i en liten bil og ble kjørt en lang vei til det nye hjemmet. Det føltes litt som om jeg skulle på ferie, akkurat som moren min hadde sagt til naboene da de så alle eskene vi puttet i bilen. Ferie… Jeg skulle plasseres frivillig og midlertidig, og slik jeg forsto det skulle jeg hjem igjen innen ett år. Ordene fra barnevernet var at det skulle bli gjort mye arbeid for å ordne situasjonen slik at jeg etterhvert skulle kunne flytte hjem igjen... men livet er jo slik noen ganger at ett år blir til seks.

Jeg besøkte fosterhjemmet for første gang 2 - 3 uker før jeg flyttet inn. Jeg satt i bilen på vei dit med blandede følelser, jeg var trist, lettet og nervøs på samme tid. Jeg hadde flere ganger tidligere fantasert om plutselig å våkne opp et helt annet sted enn hjemme og jeg husker jeg lurte på om dette stedet ville gjenspeile fantasien.

Etter en times tid rullet bilen inn på gårdsplassen til det nye hjemmet og jeg kunne konkludere med at dette var noe helt annet enn min visjon. Dette var gigantisk, en hel bondegård for å være eksakt. Jeg hadde reist fra en blokkleilighet og endt opp på en bondegård idyllisk plassert nede ved elven. At det gikk an å bo på et så stort sted! I tillegg hadde de hester, sauer, hunder og katter (og en mus her og der). Selvsagt var det helt fantastisk, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvor i all verden jeg skulle finne kjøpesenteret, og at jeg fra nå av kom til stinke sau.

Vi hadde gått ut av bilen og tatt en runde rundt gården. Slik jeg husker det var fostermoren min sent ute (noe jeg fort fikk lære at hun alltid var) så vi gikk mot huset hvor fosterfaren min ventet. Han åpnet døren for oss og så helt annerledes ut enn hva jeg hadde forestilt meg. Autoritær, kraftig og litt streng i trekkene, men da han smilte virket han ikke altfor skummel. Vi ble invitert inn (barneverndamen, mamma og jeg) og jeg husker at jeg plutselig fikk en merkelig og ubehagelig følelse. Jeg tror faktisk at det ikke var før dét øyeblikket det gikk opp for meg hva som faktisk skulle skje, at jeg fra nå av skulle bo her i dette fremmede huset med fremmede mennesker og at jeg ikke lenger skulle være hjemme hos mamma. Jeg husker jeg satt med følelsen av å være en inntrenger. En malplassert, påtrengende person  som plutselig skulle inn og bo i hjemmet til ukjente. Og jeg husker jeg tenkte hvor urettferdig det var å føle det slik når jeg ikke ønsket å være her engang.
​
I tillegg var de noen merkelige mennesker, fostermoren min hadde endelig kommet og hun snakket og lo i ett sett mens fosterfaren min satt og ristet på hodet mens han sukket for seg selv. De var hyggelige mennesker. De var rare, men de viste i alle fall hvem de virkelig var og det var betryggende. Dette er slik jeg husker mitt første møte med fosterhjemmet, mange inntrykk, energisk, skummelt, spennende og forvirrende. Med årene har jeg forstått at fosterforeldrene mine er enda merkeligere enn jeg først trodde, men heldigvis er de de beste fosterforeldrene jeg noen gang kunne håpet å rulle inn på gårdsplassen til.