Barnevernsbarn noen vanskeligstilte verstinger.

Gjesteinnlegg skrevet av Ludwig Sandell

Jeg har mange ganger sagt at jeg ikke kommer fra et møblert hjem, men et overmøblert et. Jeg vokste opp med to foreldre, en søster og en bestemor i huset. I nabohuset var det også familie og jeg hadde god tilgang på trygge voksne rundt meg hele oppveksten. Barnevernet var noe man leste om i avisene. Det eneste unntaket var når en ganske nyinnflytta 6-klassing blei henta av en voksen dame med palestinaskjerf og praktiske sko i klasserommet.  Politibilen som sto parkert på behørig avstand markerte alvoret i at denne uflidde gutten som sjeldent hadde med seg niste og ofte kom i skitne klær, ble hentet av voksne.

Ungen som blei henta var hverken utagerende, farlig, skummel eller frekk. Ikke var han voldelig heller. Han var derimot utsatt for omsorgssvikt. Foreldrene, i den grad de var til stede, evnet ikke å ta vare på han. Det var ingen som vasket klærne hans, hjalp til med lekser eller lagde niste. Ingen rosende ord eller oppmuntrende støtte. De voksne hvisket om alkoholmisbruk og kanskje til og med stoff.

På ungdomsskolen er det noen fler, om enn vage minner av et barnevern som dukket opp i kulissene. De er fortsatt damer i praktiske sko, men det er sjeldent de, eller deres tilstedeværelse etterlater noe varig inntrykk på oss som ikke er direkte berørt av det. På gymnaset var det et par elever med en noe spesiell klessmak og en litt hardere tone enn oss andre, som folk sa var under barnevernet. Jeg syns i og for seg at disse noe fargerike, eller for den saks skyld totalt monokrome individene var et deilig tilskudd i hverdag hvor uniformering i henhold til en rekke parametere var det normative.

Vi spoler fram noen år. Jeg er på jobb i hovedstaden og haster mellom to avtaler i det en pussig scene utspiller seg på et av byens torg. To politibiler, fire politifolk og to damer i praktiske sko i et virrvarr av armer og bein rundt en sped tenåring med alt for mye sminke og opprevne svarte jeans. Tenåringen ser ut til å slåss for livet, mens begge damene i praktiske sko og tre av politimennene halvveis sleper og bitvis dytter henne mot sirenebussen. De kommer ikke mange meter av gangen før den spedbygde svartkledde har vridd seg løs fra en av dem og banner så det lyser mens hun prøver å sparke, bite og slå den som er nærmest.

illustrasjonsfoto

Jeg stopper, en smule vantro og ser på det hele. 5 voksne mot ei lita jente? Minst to av politimennene ser ut som de er mer på bolefabrikken enn på jobb. Kan virkelig denne overveldende maktdemonstrasjonen være nødvendig? Det lille villdyret med pannelugg dyttes omsider inn i burdelen av sirenebussen uten at det demper kampviljene hennes noe nevneverdig. Den største av politimennene slentrer de få meterne bort til meg og halvveis beklager å ha måttet forstyrre dagen min med det han kaller en uheldig episode. Har hun drept noen? Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer på hvilken handling ei tenåringsjente på omtrentlige 49 kilo kan ha begått for å tiltrekke seg denne typen oppmerksomhet. Nei, sier han og drar litt på det, hun har rømt fra barnehjemmet igjen.

Vi spoler enda litt fremover, til i dag. Vi skriver niende februar tjuesøtten. Barnevernssaker er hverdagskost i mediene. Både på nasjonalt og lokalt plan skrives det spaltemeter på spaltemeter med historier om barnevernet, særlig når systemet feiler. I sosiale medier prosederes omsorgsovertakelser med facebook-brukere som jury og vitner. Noen ganger fokuserer mediene på at det faktisk er mennesker det er snakk om. Virkelige mennesker som lever historiene som brettes ut i offisielle og uoffisielle mediekanaler.

En ting som er pussig, er at det fortsatt i 2017 hersker en slags media-konsensus om at barnevernsbarn er barnevernsbarn fordi det er de som er problemet. Joda, det finnes barnevernsbarn som er utagerende, ruser seg, stjeler, er voldelige og uregjerlige. Men det finnes faktisk barnevernsbarn som får en sekser i gym, er den som passer på vennene sine på fest, som er snille, smarte og flinke. Hvorfor tillater vi oss da i 2017 å benytte oss av  beviselig totalt urealistiske stereotypier?

Med en kone som er tidligere nestleder/ leder av Landsforeningen for Barnevernsbarn og nå sosial entreprenør, har jeg fått muligheten til å treffe en skokk med nåværende og tidligere barnevernsbarn og har følgende å melde til mediene spesielt og samfunnet generelt:

Barnevernsbarn er ikke en homogen gruppe mennesker. De er først og fremst barn og ungdom, og sjokkerende nok, er barn og ungdom mennesker. Det eneste de har til felles, så langt jeg kan se, er at omstendigheter i livet har gjort det nødvendig at det offentlige i større eller mindre grad, har sett behovet for en inngripen i hverdagen deres. De er individer med alt det som det innebærer av muligheter og forutsetninger, men også begrensninger og utfordringer. Vi som “publikum” i forestillingen vi kaller livet, vet sjeldent sannheten bak en omsorgsovertakelse. Vi har liten innsikt i hvem som har feilet og hvor.

Derfor hadde det vært kjempefint om mediene (og alle vi andre) kunne latt være å homogenisere en så mangfoldig gruppe. Å være barnevernsbarn gjør deg ikke automatisk til en småkriminell, utagerende pøbel, med lave fremtidsutsikter. Det gjør deg til et barn som har like stor rett til å få rom og mulighet til å lykkes som alle andre, uavhengig om det er familie eller det offentlige som hjelper deg på veien.

Om gjestebloggeren

Ludwig Sandell er etisk hacker og CTO i datasikkerhetsfirmaet Dignatio AS. Han står også bak www.nettforalle.no en ressursside for foreldre og voksne som jobber med barn og unge om netthverdag de møter. Siden 2010 har Ludwig vært ekspertrådgiver i medier og interaktive medier for EACEA, EU-kommisjonens byrå for utdanning, audiovisuell kommunikasjon og kultur.