Jeg har ryggen din

Skribent: Sandrina Sandell

Ettervern er et av disse merkelige oppkonstruerte ordene man ikke uten videre blir klok på. I barnevernsammenheng dekker begrepet den oppfølgingen en ungdom som har bodd på institusjon, i fosterhjem eller andre tiltak, kan få etter oppnådd myndighetsalder. Hvorfor har vi alle disse pussige begrepene? Det er et stort tema, jeg velger å ta opp i en senere bloggpost, men nå dreier det seg altså om ettervern.

Barnevernstjenesten plikter til å vurdere om en ungdom trenger ettervern eller ikke. Hvem er det egentlig som ikke trenger en form for oppfølging? Det å bli 18 gjør deg kanskje myndig på papiret, men jeg vet av egen erfaring, at ikke alt går på skinner selv om man har hatt bursdag.

Som 17 åring flyttet jeg fra fosterhjem til en hybel midt i byen. For mange av mine klassekamerater var dette en våt drøm. Jeg hørte det ofte, hvor kult det måtte være å ha en egen leilighet og være fri. Det som kanskje ikke mine jevnaldrende reflekterte over, var at frihet kommer med ansvar og det er ikke alltid ansvaret var så kult. Det skal sies at jeg nok var over gjennomsnittet vant til å ta ansvar for meg selv og andre for den saks skyld. Jeg hadde måttet ta mer enn min del av husarbeid og ansvar for småsøsken.

Så nå satt jeg her da, i egen leilighet, friheten var til å ta å føle på. Handle inn mat, vaske klær, ta oppvaska, holde det sånn omtrentlig ryddig. Ingen som kunne fortelle meg når jeg skulle legge meg, men heller ingen som vekket meg når det trengtes. Med friheten kom også egne regninger, eget Internett, egen telefon og hauger av ansvar. Ikke bare det, jeg skulle snart begynne å søke på jobber, fylle ut selvangivelse og skaffe meg voksenpoeng i bøtter og spann.

Gleden over friheten blei snart bytta ut med en sånn godtvondt følelse. Joda, jeg har det greit her i min egen lille hule, men hva gjør jeg med alle ting jeg ikke vet noe om? Hva er en stoppekran, hvor er den og hvorfor skal jeg vite noe om det i det hele tatt? Skal spjeldet på kjøkkenet stå åpent, eller være igjen? Holder en åpna boks leverpostei seg i ei uke?
Oppfølginga jeg fikk fra barnevernstjenesten var minimal. Jeg var jo så flink. Flink? jeg holdt på å daue inne i meg annethvert minutt. Joda, jeg kom meg på skolen, leverte oppgavene og klarte meg sånn cirka ellers også. Men det var så mye jeg ikke kunne, så mange ting jeg lurte på. Det å spørre om hjelp var ikke akkurat min sterkeste side heller.
​
Jeg oppdaga at betalingsfrist på regninger ikke var veiledende. Ingen hadde fortalt meg om husholdningsbudsjett, eller hvordan man setter sammen et sunt og nyttig kosthold for den saks skyld. Jeg skal innrømme at det blei mange snarveier og mye ferdigmat, før tinga falt på plass. Ting mine jevnaldrene fikk inn med morsmelka, måtte jeg ofte lære meg den harde måten.
Opp gjennom årene har jeg fått gleden av å bli kjent med mange andre som har vært under barnevernet. Et av de store temaene har alltid vært ettervern. Noen gleder seg til den dagen de er 18 år og kan bli kvitt det brysomme barnevernet. Andre får helt panikk av tanken på å gå ut i verden og måtte plutselig ha ansvar for eget liv. Så fins det de som ikke ga det en tanke, før de plutselig sto der. Uansett hvilken gruppe man tilhører, er det en ting jeg tror de fleste har til felles; behovet for å vite at noen har ryggen din.

Det som kan være lett å glemme, er at for mange med barnevernbakgrunn, er nettverk noe vi skaper, ikke noe vi har. For mange blir institusjonen eller fosterfamilien den eneste familien man har. For de som er så heldige å ha et godt forhold til biologisk familie eller fosterfamilien kan de så klart fungere som en viktig ressurs videre, men det gjelder langt fra for alle.

Ettervern er ikke lovpålagt, det burde det være. Det er ikke sikkert at du som 18 åring faktisk vet om du trenger hjelp, eller ikke. Jeg ønsker meg et ettervern som fungerer, som tar hensyn til hva som faktisk kreves for å komme seg gjennom studier, finne seg en jobb og etablere seg. Et profesjonelt men omsorgsfullt ettervern som har ryggen min når det trengs og pusher på når det er nødvendig. For uansett hvor man kommer fra, er det lov å drømme om hvor man skal!